Oktober ga et tydeligere bilde av hvordan Norge og Europa prøver å møte en aldrende befolkning. Det investeres i heldøgnsplasser, aldersvennlige boliger og aktivitet, samtidig som stadig mer av omsorgen skal gis hjemme. Nye strategier løfter fram forebygging, sosial deltakelse og ansvarlig bruk av teknologi. De peker også på behovet for personell, finansiering og tydelig ansvar.
For VilMer er retningen særlig relevant. Aktivitet, personsentrering og samarbeid med pårørende beveger seg nærmere kjernen av tjenestene, og samtidig blir kravene til dokumentasjon, kontinuitet og reell avlastning tydeligere.
I forslaget til statsbudsjett for 2027 vil regjeringen gi en tilsagnsramme på 4,064 milliarder kroner til om lag 1 750 heldøgns omsorgsplasser. Minst 30 prosent skal gå til prosjekter som gir netto kapasitetsøkning. Tilskuddsordningen «Aktivitetstiltak for eldrekraften» foreslås økt med 20 millioner kroner, til 91,3 millioner. Regjeringen vil også videreføre 90,6 millioner kroner til aldersvennlig oppgradering av private boliger og bruke 16,5 millioner på oppfølging av høreapparatgarantien.
Dette er et forslag, ikke et vedtak. Det er likevel verdt å merke seg at bolig, aktivitet, frivillighet og helse nå presenteres som deler av samme eldresatsing. Aktivitetsmidlene er relevante for VilMer, men den største langsiktige muligheten ligger i å gjøre aktivitet til en stabil og målbar del av den vanlige driften, ikke en rekke enkeltprosjekter som er avhengige av årlige tilskudd.
Les mer på Regjeringens nettsider
Europarådets menneskerettighetskommissær Michael O’Flaherty besøkte Norge 19.–23. oktober og har publisert sine foreløpige observasjoner om langtidsomsorgen. Han anerkjenner innsatsen for at flere skal kunne bo hjemme og delta i samfunnet. Samtidig peker han på at strenge kriterier kan forsinke tilgangen til institusjonsplass, og at tilbud og kvalitet varierer mellom ulike deler av landet.
Kommissæren viser også til bemanningsmangel, høy arbeidsbelastning og hyppig bruk av midlertidig personell. Teknologi må vurderes slik at den ikke svekker kvalitet, kontinuitet eller personvern, og pårørende og frivillige skal supplere, ikke erstatte, profesjonell omsorg. Han trekker dessuten fram behovet for personsentrert omsorg som er tilpasset kultur og språk, blant annet for samiske eldre.
Dette er et viktig korrektiv. Oppgavedeling, hverdagsvenner, pårørendesamarbeid og teknologi kan frigjøre knapp fagkompetanse, men må bygge på tydelige roller og ansvar. Personsentrering handler heller ikke bare om å tilby relevante aktiviteter, men om identitet, språk, medvirkning, personvern og kontinuitet.
Les mer på Europarådets nettsider
EU-kommisjonens forskningssenter JRC publiserte 29. oktober nye framskrivninger for langtidsomsorg i hjemmet. Hvis omsorgsbehovet på hvert alderstrinn holder seg omtrent som i dag, kan andelen personer over 50 år med behov for langvarig støtte øke fra 19,4 prosent i 2025 til 25,6 prosent i 2075. Bedre helse blant eldre kan dempe veksten, men ikke snu den. Antallet personer over 90 år ventes å mer enn tredobles.
Den kanskje viktigste endringen er at flere eldre vil bo alene eller i mindre husholdninger. Færre pårørende vil være tilgjengelige i hverdagen, og behovet for formelle hjemmetjenester øker dermed raskere enn aldringen alene skulle tilsi.
Dette peker mot en bredere forståelse av hjemmetjenester. Mange hjemmeboende vil trenge mer enn klinisk oppfølging: struktur i hverdagen, aktivitet, sosial kontakt, koordinering og støtte til familien. Løsningene må være enkle å bruke og fungere sammen med menneskelig oppfølging.
De 53 landene i WHO-regionen Europa vedtok 29. oktober strategien «Ageing is living» for 2026–2030. Den prioriterer fire områder: forebygging og funksjon gjennom hele livet, omstilling av helse- og langtidsomsorgen, aldersvennlige omgivelser og kampen mot aldersdiskriminering. Strategien legger vekt på å koble sammen primærhelsetjeneste, rehabilitering, langtidsomsorg og sosial støtte, og på bedre støtte til pårørende.
Midtveisrapporten for FNs tiår for sunn aldring viser samtidig at gjennomføringen fortsatt er ujevn. Andelen land med en nasjonal politikk for langtidsomsorg har økt til 56,7 prosent, men 33,8 prosent av landene rapporterer om svært små eller ingen øremerkede ressurser til å bygge ut tilbudet. Bare 22,7 prosent kan følge utviklingen i eldres helse over tid.
Avstanden mellom strategi og gjennomføring er kanskje det mest interessante her. Ambisjoner om forebygging og sosial deltakelse får først verdi når de blir til tjenester som kan gjentas, med tydelig ansvar og data som viser hva som faktisk leveres.
EU4Health-initiativet JA PRISM skal prøve ut den finske modellen «Circle of Friends» i 14 europeiske land. Eldre som opplever ensomhet, møtes tolv ganger i løpet av tre måneder i grupper ledet av kvalifiserte fasilitatorer. Innholdet tilpasses deltakerne og kan for eksempel være fysisk aktivitet, skriving, kunst eller matlaging. Modellen bygger på nær 20 år med finsk utviklings- og forskningsarbeid.
Resultatene fra den nye utrullingen er ennå ikke målt. Modellen er likevel interessant fordi den møter ensomhet med et strukturert forløp, ikke bare med åpne møteplasser. Det passer godt med tanken om aktivitet som en tjeneste: avtalt omfang, tilpasset innhold, en ansvarlig gjennomfører og oppfølging over tid.
En randomisert studie fra Sør-Korea fulgte 140 hjemmeboende personer mellom 60 og 80 år med kognitiv svikt, men som fortsatt klarte seg godt i hverdagen. Halvparten fikk et seksmåneders program med direktesendt, veiledet trening to ganger i uken og individuell ernæringsstøtte. Etter seks måneder hadde deltakerne i snitt 2,3 poeng bedre resultat på MoCA-skalaen enn kontrollgruppen, og etter tolv måneder var forskjellen 1,1 poeng. Forskerne registrerte også bedre funksjon og mindre skrøpelighet. Studien er relativt liten.
I Australia undersøkte forskere et tolv måneders opplegg med fem konsultasjoner hos sykepleier, en individuell handlingsplan og appen HAPPI MIND. Over 400 middelaldrende personer ved 31 legekontorer var med. I tiltaksgruppen fikk 56 prosent en bedre beregnet risikoprofil for demens, mot 44 prosent i kontrollgruppen. Forskerne understreker at de målte risikofaktorer, ikke om deltakerne senere fikk demens eller kognitiv svikt.
Begge studiene er gjort i andre helse- og kultursystemer og kan ikke overføres direkte til Norge. Fellesnevneren er likevel tydelig: Digitale verktøy ser ut til å gi mest når de inngår i et konkret forløp med veiledning, progresjon og oppfølging.
Samme dag som strategien for sunn aldring ble vedtatt, sluttet de 53 landene seg også til regionens første veikart for kunstig intelligens i helse. Veikartet gjelder for 2026–2033 og har fire prioriteringer: styring og ledelse, etiske og juridiske rammer, data og digital infrastruktur samt kompetanse og gjennomføring. Det knyttes blant annet til EUs AI-forordning, European Health Data Space og personvernregelverket.
Budskapet er mer nøkternt enn mange teknologivisjoner. AI skal vurderes etter hvilken verdi den faktisk gir i tjenestene, med god datakvalitet, sikkerhet, evaluering og menneskelig kontroll. Det gjelder også innen personalisering, planlegging og dokumentasjon: Teknologien bør først og fremst gjøre den samlede leveransen bedre og mer skalerbar, og frigjøre tid til menneskelig kontakt.
Oktobers nyheter viser at utfordringen i eldreomsorgen er større enn å bygge flere plasser eller ta i bruk mer teknologi. Flere skal bo hjemme, færre kommer til å ha pårørende i nærheten, og den formelle omsorgen må økes. Samtidig blir kvalitet, rettigheter og kontinuitet viktigere.
Den mest nøkterne konklusjonen er at aktivitet og sosial deltakelse gradvis blir en del av diskusjonen om både kapasitet og kvalitet. Verdien ligger ikke i en aktivitetskalender alene, men i et helhetlig tilbud som er personsentrert, mulig å gjennomføre i en presset hverdag og dokumenterbart over tid.
Oktober ga et tydeligere bilde av hvordan Norge og Europa prøver å møte en aldrende befolkning. Det investeres i heldøgnsplasser, aldersvennlige boliger og aktivitet, samtidig som stadig mer av omsorgen skal gis hjemme. Nye strategier løfter fram forebygging, sosial deltakelse og ansvarlig bruk av teknologi. De peker også på behovet for personell, finansiering og tydelig ansvar.
For VilMer er retningen særlig relevant. Aktivitet, personsentrering og samarbeid med pårørende beveger seg nærmere kjernen av tjenestene, og samtidig blir kravene til dokumentasjon, kontinuitet og reell avlastning tydeligere.
I forslaget til statsbudsjett for 2027 vil regjeringen gi en tilsagnsramme på 4,064 milliarder kroner til om lag 1 750 heldøgns omsorgsplasser. Minst 30 prosent skal gå til prosjekter som gir netto kapasitetsøkning. Tilskuddsordningen «Aktivitetstiltak for eldrekraften» foreslås økt med 20 millioner kroner, til 91,3 millioner. Regjeringen vil også videreføre 90,6 millioner kroner til aldersvennlig oppgradering av private boliger og bruke 16,5 millioner på oppfølging av høreapparatgarantien.
Dette er et forslag, ikke et vedtak. Det er likevel verdt å merke seg at bolig, aktivitet, frivillighet og helse nå presenteres som deler av samme eldresatsing. Aktivitetsmidlene er relevante for VilMer, men den største langsiktige muligheten ligger i å gjøre aktivitet til en stabil og målbar del av den vanlige driften, ikke en rekke enkeltprosjekter som er avhengige av årlige tilskudd.
Les mer på Regjeringens nettsider
Europarådets menneskerettighetskommissær Michael O’Flaherty besøkte Norge 19.–23. oktober og har publisert sine foreløpige observasjoner om langtidsomsorgen. Han anerkjenner innsatsen for at flere skal kunne bo hjemme og delta i samfunnet. Samtidig peker han på at strenge kriterier kan forsinke tilgangen til institusjonsplass, og at tilbud og kvalitet varierer mellom ulike deler av landet.
Kommissæren viser også til bemanningsmangel, høy arbeidsbelastning og hyppig bruk av midlertidig personell. Teknologi må vurderes slik at den ikke svekker kvalitet, kontinuitet eller personvern, og pårørende og frivillige skal supplere, ikke erstatte, profesjonell omsorg. Han trekker dessuten fram behovet for personsentrert omsorg som er tilpasset kultur og språk, blant annet for samiske eldre.
Dette er et viktig korrektiv. Oppgavedeling, hverdagsvenner, pårørendesamarbeid og teknologi kan frigjøre knapp fagkompetanse, men må bygge på tydelige roller og ansvar. Personsentrering handler heller ikke bare om å tilby relevante aktiviteter, men om identitet, språk, medvirkning, personvern og kontinuitet.
Les mer på Europarådets nettsider
EU-kommisjonens forskningssenter JRC publiserte 29. oktober nye framskrivninger for langtidsomsorg i hjemmet. Hvis omsorgsbehovet på hvert alderstrinn holder seg omtrent som i dag, kan andelen personer over 50 år med behov for langvarig støtte øke fra 19,4 prosent i 2025 til 25,6 prosent i 2075. Bedre helse blant eldre kan dempe veksten, men ikke snu den. Antallet personer over 90 år ventes å mer enn tredobles.
Den kanskje viktigste endringen er at flere eldre vil bo alene eller i mindre husholdninger. Færre pårørende vil være tilgjengelige i hverdagen, og behovet for formelle hjemmetjenester øker dermed raskere enn aldringen alene skulle tilsi.
Dette peker mot en bredere forståelse av hjemmetjenester. Mange hjemmeboende vil trenge mer enn klinisk oppfølging: struktur i hverdagen, aktivitet, sosial kontakt, koordinering og støtte til familien. Løsningene må være enkle å bruke og fungere sammen med menneskelig oppfølging.
De 53 landene i WHO-regionen Europa vedtok 29. oktober strategien «Ageing is living» for 2026–2030. Den prioriterer fire områder: forebygging og funksjon gjennom hele livet, omstilling av helse- og langtidsomsorgen, aldersvennlige omgivelser og kampen mot aldersdiskriminering. Strategien legger vekt på å koble sammen primærhelsetjeneste, rehabilitering, langtidsomsorg og sosial støtte, og på bedre støtte til pårørende.
Midtveisrapporten for FNs tiår for sunn aldring viser samtidig at gjennomføringen fortsatt er ujevn. Andelen land med en nasjonal politikk for langtidsomsorg har økt til 56,7 prosent, men 33,8 prosent av landene rapporterer om svært små eller ingen øremerkede ressurser til å bygge ut tilbudet. Bare 22,7 prosent kan følge utviklingen i eldres helse over tid.
Avstanden mellom strategi og gjennomføring er kanskje det mest interessante her. Ambisjoner om forebygging og sosial deltakelse får først verdi når de blir til tjenester som kan gjentas, med tydelig ansvar og data som viser hva som faktisk leveres.
EU4Health-initiativet JA PRISM skal prøve ut den finske modellen «Circle of Friends» i 14 europeiske land. Eldre som opplever ensomhet, møtes tolv ganger i løpet av tre måneder i grupper ledet av kvalifiserte fasilitatorer. Innholdet tilpasses deltakerne og kan for eksempel være fysisk aktivitet, skriving, kunst eller matlaging. Modellen bygger på nær 20 år med finsk utviklings- og forskningsarbeid.
Resultatene fra den nye utrullingen er ennå ikke målt. Modellen er likevel interessant fordi den møter ensomhet med et strukturert forløp, ikke bare med åpne møteplasser. Det passer godt med tanken om aktivitet som en tjeneste: avtalt omfang, tilpasset innhold, en ansvarlig gjennomfører og oppfølging over tid.
En randomisert studie fra Sør-Korea fulgte 140 hjemmeboende personer mellom 60 og 80 år med kognitiv svikt, men som fortsatt klarte seg godt i hverdagen. Halvparten fikk et seksmåneders program med direktesendt, veiledet trening to ganger i uken og individuell ernæringsstøtte. Etter seks måneder hadde deltakerne i snitt 2,3 poeng bedre resultat på MoCA-skalaen enn kontrollgruppen, og etter tolv måneder var forskjellen 1,1 poeng. Forskerne registrerte også bedre funksjon og mindre skrøpelighet. Studien er relativt liten.
I Australia undersøkte forskere et tolv måneders opplegg med fem konsultasjoner hos sykepleier, en individuell handlingsplan og appen HAPPI MIND. Over 400 middelaldrende personer ved 31 legekontorer var med. I tiltaksgruppen fikk 56 prosent en bedre beregnet risikoprofil for demens, mot 44 prosent i kontrollgruppen. Forskerne understreker at de målte risikofaktorer, ikke om deltakerne senere fikk demens eller kognitiv svikt.
Begge studiene er gjort i andre helse- og kultursystemer og kan ikke overføres direkte til Norge. Fellesnevneren er likevel tydelig: Digitale verktøy ser ut til å gi mest når de inngår i et konkret forløp med veiledning, progresjon og oppfølging.
Samme dag som strategien for sunn aldring ble vedtatt, sluttet de 53 landene seg også til regionens første veikart for kunstig intelligens i helse. Veikartet gjelder for 2026–2033 og har fire prioriteringer: styring og ledelse, etiske og juridiske rammer, data og digital infrastruktur samt kompetanse og gjennomføring. Det knyttes blant annet til EUs AI-forordning, European Health Data Space og personvernregelverket.
Budskapet er mer nøkternt enn mange teknologivisjoner. AI skal vurderes etter hvilken verdi den faktisk gir i tjenestene, med god datakvalitet, sikkerhet, evaluering og menneskelig kontroll. Det gjelder også innen personalisering, planlegging og dokumentasjon: Teknologien bør først og fremst gjøre den samlede leveransen bedre og mer skalerbar, og frigjøre tid til menneskelig kontakt.
Oktobers nyheter viser at utfordringen i eldreomsorgen er større enn å bygge flere plasser eller ta i bruk mer teknologi. Flere skal bo hjemme, færre kommer til å ha pårørende i nærheten, og den formelle omsorgen må økes. Samtidig blir kvalitet, rettigheter og kontinuitet viktigere.
Den mest nøkterne konklusjonen er at aktivitet og sosial deltakelse gradvis blir en del av diskusjonen om både kapasitet og kvalitet. Verdien ligger ikke i en aktivitetskalender alene, men i et helhetlig tilbud som er personsentrert, mulig å gjennomføre i en presset hverdag og dokumenterbart over tid.
VilMer Hverdagsvenn er en aktivitetstjeneste som sikrer en mer aktiv og sosial hverdag for eldre som har behov for litt ekstra støtte eller samvær. En hverdagsvenn forplikter seg til å besøke en eldre person på faste tidspunkter én eller flere ganger hver uke. De bidrar med helsefremmende og forebyggende aktivitet, både fysisk og sosialt. Tilbudet gjelder i hele Norge.
