– Flere ganger måtte jeg sette meg i bilen og kjøre 70 mil gjennom natten fordi noen ringte og sa at noe var galt.

Sitatet kommer fra en pårørende på 49 år som delte sin historie gjennom VilMers opprop Pårørendesannheten.

Etter hvert ble situasjonen så krevende at personen måtte ta permisjon fra jobb og flytte inn hos sin 90 år gamle far på fulltid.

Å strekke seg langt for noen man er glad i er langt fra unikt, men det snakkes sjelden om hva det kan koste over tid.

Gjennom Pårørendesannheten har mennesker fra hele landet delt erfaringer om ansvar, bekymringer, søvnløse netter, kjærlighet, dårlig samvittighet, frustrasjon og utmattelse. Mange beskriver en hverdag der omsorgsansvaret gradvis har vokst seg større enn de noen gang hadde forestilt seg.

Hundretusener står i samme situasjon

I en kommentar publisert i Nasjonen viser politisk redaktør Anne Ekornholmen til tall fra Helsedirektoratet og Pårørendealliansen som anslår at rundt 800.000 nordmenn regelmessig utfører omsorgsoppgaver som ellers skulle blitt ivaretatt av det offentlige. Tallene omfatter pårørende på tvers av alder og omsorgssituasjoner.  

De følger til legeavtaler, koordinerer tjenester, hjelper med praktiske oppgaver, holder oversikt over medisiner og stiller opp når noe skjer.

Ifølge de samme tallene tilsvarer pårørendes innsats mellom 110.000 og 136.000 årsverk. Dette utgjør nesten like mange årsverk som det utføres i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.  

Pårørendealliansen anslår at samfunnsverdien av denne innsatsen er minst 63 milliarder kroner årlig.

Tallene viser hvor viktig innsatsen til pårørende er. De sier derimot lite om hvordan det faktisk oppleves å stå i rollen.

«Jeg brant meg ut»

En pårørende på 63 år forteller:

– Da min mamma ble enke, kjørte jeg 14 mil tre ganger i uka for å være til stede og hjelpe henne. Jeg hadde fulltidsjobb og var alene med et barn. Det var krevende å få alt til å gå i hop, og jeg brant meg ut.

Flere av historiene beskriver lignende opplevelser.

Ikke nødvendigvis dramatiske enkelthendelser, men den samlede belastningen av ansvar, bekymringer og oppgaver over tid.

Mange forteller at de sjelden snakker om hvor krevende det kan være, fordi de føler at de burde klare det. Andre beskriver dårlig samvittighet fordi de kjenner på frustrasjon, sorg eller utmattelse.

Men slike følelser gjør ingen til en dårlig pårørende. Det er ikke rart at man blir sliten.

Når omsorgsansvaret møter arbeidslivet

Mange av historiene handler om utfordringen med å kombinere jobb og omsorg.

I et debattinnlegg i Dagsavisen skriver Anita Vatland i Pårørendealliansen sammen med flere organisasjonsledere at mange yrkesaktive pårørende opplever å havne i en blindsone mellom arbeidsliv og omsorgsansvar.

Innlegget peker på at noen bruker opp velferdsdager, tar ulønnet fri eller i enkelte tilfeller benytter sykefravær når omsorgsansvaret kolliderer med arbeidsdagen.

En pårørende som lever tett på en ektefelle med demens beskriver det slik:

– Man biter tennene sammen, prøver å ikke kjenne etter følelsene og fortsetter til man blir utslitt og må bli sykemeldt.

Pårørende og helsepersonell står i samme utfordring

Mange av historiene som er sendt inn beskriver frustrasjon over situasjoner der hjelpen oppleves utilstrekkelig.

Samtidig retter svært få av dem kritikken mot de som jobber i omsorgstjenestene.

Tvert imot beskriver flere pårørende ansatte som gjør sitt beste under krevende rammer.

Gjennom oppropet ønsker VilMer å synliggjøre erfaringene til mennesker som står tett på sykdom, alderdom og omsorgsbehov, og bidra til større forståelse for belastningen både pårørende og helsepersonell kan oppleve når behovene blir større enn ressursene.  

Utfordringene pårørende og helsepersonell opplever bunner i det samme. For å finne løsninger må politikere og beslutningstakere gjøre prioriteringer som viser at de tar disse opplevelsene på alvor.

Du er ikke alene

Mange pårørende går med en følelse av at de burde strekke seg litt lenger, klare litt mer eller tåle litt mer. Historiene viser at belastningen de kjenner på ofte ikke handler om manglende vilje eller omsorg. Den handler om å stå i et ansvar som ville vært krevende for hvem som helst.

Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, er du langt fra alene.

Hundretusener av mennesker i Norge står i lignende situasjoner hver eneste dag.

Det betyr ikke at belastningen blir mindre.

Men det kan kanskje være en påminnelse om at følelsene du kjenner på er både forståelige og vanlige.

Og at de fortjener å bli tatt på alvor.