— Da jeg hadde gamle foreldre som var jevnlig inn og ut av korttidsplass, var jeg ofte på besøk og så hvordan hverdagen der var. Det var ofte mange som satt og sov i en stol, sier May Katrin Fylling fra Brumunddal.

Gjennom egne erfaringer med foreldre på sykehjem, har det blitt viktig for henne å se at det skjer gledelige øyeblikk og opplevelser for de eldre der.

— Da faren min fikk langtidsplass på sykehjemmet, begynte jeg å ta med hunden min Wilma på besøk til han. Jeg merket at det var veldig mange som ble glad av å se hunden, og ville klappe henne. Derfor fortsatte jeg å besøke sykehjemmet etter at faren min gikk bort tidligere i år, forteller hun.  

‍

‍

Følelsen av å gjøre en forskjell

Etter noen år som uføretrygdet føler May at hun har litt ekstra å gi.  

— Det at man er utenfor arbeidslivet, gjør at man blir litt isolert. Da kjennes det godt å kunne bidra der det trengs, opplever hun.

May sier det gir henne mye å se at beboerne har en trivelig stund når hun er på besøk.

— Det handler om følelsen av å bety noe og gjøre en forskjell, uten at det kreves altfor mye av meg. At jeg kan gjøre det på egne premisser og når jeg selv har tid og lyst, sier hun.

Sykehjemsbesøkene har derfor utviklet seg fra at hun kommer på besøk med hunden, til at hun også bidrar med filmkvelder, yatzy-spilling og quiz-konkurranser på forskjellige avdelinger ved Brumunddal sykehjem.  

‍

‍

Møter enkeltmennesket og deres interesser

Flere av aktivitetene May bidrar med har oppstått etter ønsker fra beboerne selv.  

— Det handler om å spørre “hva er du interessert i?”. For alle har jo ikke de samme interessene. Jeg fikk øynene opp for dette gjennom å besøke de eldre. Tidligere har jeg tenkt at det må være fint å komme på gamlehjemmet, for da har du alltid noen å prate med og du er ikke alene. Men så er det ikke nødvendigvis sånn at selv om man bor på samme sted, så passer man sammen med hverandre. Du er kanskje gammel, men du er ikke lik alle andre i ensemblet av den grunn. Det å kunne være det individuelle mennesket du er og bli møtt som det, er viktig, forklarer May engasjert.  

På en dag May var invitert til å komme med Wilma, gikk hunden rundt og snuste og hilste på beboerne. Ved et bord satt det ei dame alene, og May kom i prat med henne.  

— Hun nevnte at hun kjedet seg, og at hun ikke hadde så mange å snakke med. Så da spurte jeg, “hva er det du kan tenke deg? VilMer har jo så mye å by på”.  

Damen hadde svart litt tenkende.

— Høytlesning av avis for eksempel... En gang hadde vi quiz, sa hun. “Men quiz kan vi jo ha”, gjenforteller May. Og det ville hun.

— Så den dagen fant jeg noen quizspørsmål med mobilen, og flere ble med. Etterpå ble vi enige om at dette ville vi fortsette med. Så neste gang jeg besøkte hadde jeg med meg quizbøker hjemme ifra, forteller May, og beskriver aktiviteten som stor stas.  

‍

‍

Mange frivillige som vil bidra

— Jeg brenner veldig for det her og håper inderlig at flere stiller med smått og stort. Det holder å bare komme innom og skravle litt. Jeg tror det er mange som har litt å bidra med. Og så håper jeg at sykehjemmene og andre som benytter seg av VilMer Opplevelser blir flinkere til det. At de spør mer. For vi er mange frivillige som kan tenke oss å bidra litt, avslutter hun.

Vil du også bidra? Les mer og meld deg inn på bli bidragsyter-siden.

‍