Mange som er pårørende til eldre bærer et stort omsorgsansvar. Man har ikke nødvendigvis kapasitet, overskudd eller et reelt valg om å ta dette ansvaret, men man gjør det fordi det handler om et menneske man er glad i.
For mange starter det stille. Et ekstra ærend. En telefon til legen. Et besøk litt oftere enn før. Over tid blir omsorgen mer omfattende, med koordinering, økt bekymring og en konstant indre beredskap som sjelden slipper taket.
Mange forsøker å stå støtt i jobb, familie og eget liv, samtidig som man følger opp, passer på og fyller hullene der systemet ikke strekker til. Det ser ikke alltid dramatisk ut fra utsiden, men det er utvilsomt krevende å stå i over tid.
I Norge anslås det at 300 000–500 000 pårørende jevnlig gir omfattende støtte, pleie eller omsorg til eldre familiemedlemmer med demens, kronisk sykdom eller sammensatte helseutfordringer. De fleste er voksne i yrkesaktiv alder, ofte midt i livet, med jobb og egne familier.
Ifølge Pårørendealliansens rapport Samfunnsøkonomiske kostnader av pårørendeinnsats i Norge tilsvarer den samlede pårørendeinnsatsen om lag 136 000 årsverk. Tallet omfatter all pårørendeinnsats, men rapporten viser at en betydelig og økende del er knyttet til omsorg for eldre. Samlet sett er dette på nivå med, og i enkelte beregninger høyere enn, den totale arbeidsinnsatsen i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene.
Dette er ulønnet arbeid som i stor grad skjer i det stille, uten tydelige rammer eller systematisk støtte.
Regjeringens pårørendestrategi, Vi – de pårørende slår samtidig fast at pårørende i økende grad er en forutsetning for bærekraften i helse- og omsorgstjenestene. Flere eldre, mangel på helsepersonell og pressede kommunale tjenester gjør at mer ansvar i praksis flyttes over på familiene.
Når omsorgsansvaret for eldre blir langvarig, får det konsekvenser for mange pårørende. Rapportene viser tydelig at pårørenderollen påvirker både arbeid, helse og livskvalitet.
Blant yrkesaktive pårørende:
Samtidig viser rapportene at de største belastningene ofte handler om tid og helse. For pårørende til eldre med demens og kroniske sykdommer kan omsorgen strekke seg over mange år, ofte uten tilstrekkelig avlastning.
Vanlige konsekvenser er:
I et samfunnsperspektiv har dette stor betydning. Pårørendes samlede innsats er anslått til en verdi på over 60 milliarder kroner årlig. Når denne innsatsen skjer uten systematisk støtte, påvirker det både arbeidsliv, helseutgifter og bærekraften i omsorgstjenestene.
Kvinner bærer fortsatt den største delen av denne belastningen, men stadig flere menn står også i krevende og langvarige pårørenderoller.
Regjeringens pårørendestrategi beskriver det mange pårørende selv opplever: manglende oversikt, lite avlastning og en følelse av å stå alene i møte med helse- og omsorgstjenestene.
Pårørendealliansens analyser viser at dette ikke er et forbigående problem. Belastningen øker i takt med at befolkningen blir eldre, familiene får færre barn og mangelen på helsepersonell blir mer merkbar. For pårørende til eldre betyr dette at omsorgsansvaret blir større, mer langvarig og vanskeligere å dele.
De fleste pårørende angrer ikke på at de stiller opp. Mange opplever også mening, mestring og nære relasjoner. Samtidig rommer rollen ofte mer enn det som vises utad.
Det er mulig å både være glad i den man hjelper og samtidig kjenne på slitasje, dårlig samvittighet, ensomhet og bekymring for fremtiden.
Når omsorgsansvaret blir grenseløst og langvarig, uten tydelig støtte eller avlastning, er det ikke bare den enkelte pårørende som betaler prisen. Konsekvensene merkes også i familiene, i arbeidslivet og i samfunnet.
VilMer jobber med aktivitet, fellesskap og livskvalitet for eldre. I møte med eldre mennesker møter vi også pårørende som står i et ansvar som ofte er større enn omgivelsene er klar over.
Pårørendesannheten er et initiativ for å synliggjøre denne virkeligheten. Med Dag Otto Lauritzen som ambassadør, og med hans egne erfaringer som pårørende for flere nære familiemedlemmer med demens, ønsker vi å bidra til større forståelse og mer åpenhet.
Skal vi lykkes med å skape gode og bærekraftige løsninger for eldre fremover, må pårørendes erfaringer og behov være en del av samtalen - og vi må rope høyt om dem.
Mange som er pårørende til eldre bærer et stort omsorgsansvar. Man har ikke nødvendigvis kapasitet, overskudd eller et reelt valg om å ta dette ansvaret, men man gjør det fordi det handler om et menneske man er glad i.
For mange starter det stille. Et ekstra ærend. En telefon til legen. Et besøk litt oftere enn før. Over tid blir omsorgen mer omfattende, med koordinering, økt bekymring og en konstant indre beredskap som sjelden slipper taket.
Mange forsøker å stå støtt i jobb, familie og eget liv, samtidig som man følger opp, passer på og fyller hullene der systemet ikke strekker til. Det ser ikke alltid dramatisk ut fra utsiden, men det er utvilsomt krevende å stå i over tid.
I Norge anslås det at 300 000–500 000 pårørende jevnlig gir omfattende støtte, pleie eller omsorg til eldre familiemedlemmer med demens, kronisk sykdom eller sammensatte helseutfordringer. De fleste er voksne i yrkesaktiv alder, ofte midt i livet, med jobb og egne familier.
Ifølge Pårørendealliansens rapport Samfunnsøkonomiske kostnader av pårørendeinnsats i Norge tilsvarer den samlede pårørendeinnsatsen om lag 136 000 årsverk. Tallet omfatter all pårørendeinnsats, men rapporten viser at en betydelig og økende del er knyttet til omsorg for eldre. Samlet sett er dette på nivå med, og i enkelte beregninger høyere enn, den totale arbeidsinnsatsen i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene.
Dette er ulønnet arbeid som i stor grad skjer i det stille, uten tydelige rammer eller systematisk støtte.
Regjeringens pårørendestrategi, Vi – de pårørende slår samtidig fast at pårørende i økende grad er en forutsetning for bærekraften i helse- og omsorgstjenestene. Flere eldre, mangel på helsepersonell og pressede kommunale tjenester gjør at mer ansvar i praksis flyttes over på familiene.
Når omsorgsansvaret for eldre blir langvarig, får det konsekvenser for mange pårørende. Rapportene viser tydelig at pårørenderollen påvirker både arbeid, helse og livskvalitet.
Blant yrkesaktive pårørende:
Samtidig viser rapportene at de største belastningene ofte handler om tid og helse. For pårørende til eldre med demens og kroniske sykdommer kan omsorgen strekke seg over mange år, ofte uten tilstrekkelig avlastning.
Vanlige konsekvenser er:
I et samfunnsperspektiv har dette stor betydning. Pårørendes samlede innsats er anslått til en verdi på over 60 milliarder kroner årlig. Når denne innsatsen skjer uten systematisk støtte, påvirker det både arbeidsliv, helseutgifter og bærekraften i omsorgstjenestene.
Kvinner bærer fortsatt den største delen av denne belastningen, men stadig flere menn står også i krevende og langvarige pårørenderoller.
Regjeringens pårørendestrategi beskriver det mange pårørende selv opplever: manglende oversikt, lite avlastning og en følelse av å stå alene i møte med helse- og omsorgstjenestene.
Pårørendealliansens analyser viser at dette ikke er et forbigående problem. Belastningen øker i takt med at befolkningen blir eldre, familiene får færre barn og mangelen på helsepersonell blir mer merkbar. For pårørende til eldre betyr dette at omsorgsansvaret blir større, mer langvarig og vanskeligere å dele.
De fleste pårørende angrer ikke på at de stiller opp. Mange opplever også mening, mestring og nære relasjoner. Samtidig rommer rollen ofte mer enn det som vises utad.
Det er mulig å både være glad i den man hjelper og samtidig kjenne på slitasje, dårlig samvittighet, ensomhet og bekymring for fremtiden.
Når omsorgsansvaret blir grenseløst og langvarig, uten tydelig støtte eller avlastning, er det ikke bare den enkelte pårørende som betaler prisen. Konsekvensene merkes også i familiene, i arbeidslivet og i samfunnet.
VilMer jobber med aktivitet, fellesskap og livskvalitet for eldre. I møte med eldre mennesker møter vi også pårørende som står i et ansvar som ofte er større enn omgivelsene er klar over.
Pårørendesannheten er et initiativ for å synliggjøre denne virkeligheten. Med Dag Otto Lauritzen som ambassadør, og med hans egne erfaringer som pårørende for flere nære familiemedlemmer med demens, ønsker vi å bidra til større forståelse og mer åpenhet.
Skal vi lykkes med å skape gode og bærekraftige løsninger for eldre fremover, må pårørendes erfaringer og behov være en del av samtalen - og vi må rope høyt om dem.
VilMer Hverdagsvenn er en aktivitetstjeneste som sikrer en mer aktiv og sosial hverdag for eldre som har behov for litt ekstra støtte eller samvær. En hverdagsvenn forplikter seg til å besøke en eldre person på faste tidspunkter én eller flere ganger hver uke. De bidrar med helsefremmende og forebyggende aktivitet, både fysisk og sosialt. Tilbudet gjelder i hele Norge.
