Jeg jobber som Helsefagarbeider på skjermet avdeling, der flere av pasientene er langtkommen i sin demenssykdom. En person som har kommet langt i sykdomsforløpet kan ofte søke seg tilbake i tid. De tror at barna, som nå er godt voksne, fortsatt er små og trenger omsorg. De kan ofte gå så langt tilbake at de opplever seg selv som små barn og trenger deres foreldres omsorg. Dette opplever jeg stadig i mitt arbeid. For dem er situasjonen der og da reell, og den oppleves som sårbar. Jeg vil her dele en erfaring med MinMemoria fra min arbeidshverdag.

En dame står klar med en pute, et fotoalbum og en sko under armen. Familien trenger henne. Hun skal hjem til ektemannen, som tidligere jobbet som fisker, og sine 3 små barn, som står og venter på at mor skal komme hjem. Tårer i øynene sier at hun må reise nå – for nå trenger familien henne.

Denne damen er godt voksen og snart 90 år. Hun har voksne barn, til og med barnebarn og oldebarn er kommet til. Ettersom jeg kjenner henne godt, vet jeg at denne situasjonen ofte oppstår etter måltid i 13-14 tiden. Derfor møter jeg henne i gangen, der hun står fortvilet og lurer på hvordan hun skal komme seg hjem, og spør om hun vil drikke en kopp kaffe med meg før hun reiser. Først vil hun ikke, men etter noen minutter, så orker hun ikke å stå å holde på tingene under armen lengre.

Jeg inviterer henne inn på rommet hennes, og har kaffekoppene klare. En til meg, og en til henne. Jeg spør om jeg kan få se på bildene hun bærer på. Hun vil ikke sette seg ned sammen med meg enda, ettersom hun snart skal reise. Etter en liten stund, når vi har pratet om bildene i albumet hennes, tar jeg frem nettbrettet.

Jeg er allerede innlogget i MinMemoria, fordi jeg på forhånd visste at denne situasjonen ville oppstå. Jeg forteller at jeg vil vise henne noe, og finner frem MinMemoria-profilen hennes. Hun gjenkjenner seg selv med en gang, og forteller at “dette er jo meg” når hun ser bilde av seg selv.

Videre går jeg inn i livshistorien hennes. Det er datteren hennes som har lagt inn det jeg leser, for at vi som er helsepersonell skal få vite viktig informasjon om damen. Jeg begynner å fortelle om da hun ble født, hvordan oppveksten var, om søsknene hennes og hvordan det var å vokse opp i trange kår. Hun begynner selv å fortelle, gjenkjenner seg i det jeg forteller, og hun begynner å huske.

Hun forteller meg flere ting som ikke står opplyst i historien på nettbrettet. Hun erindrer. Jeg forteller at hun kan sette seg ned for å drikke kaffe med meg. Hun tar imot tilbudet, og legger fra seg tingene hun har hatt under armen. Kroppsspråket forteller at hun er nysgjerrig på hva mer jeg kan fortelle.

Vi kommer videre i livshistorien, etter hvert til ekteskapet hennes, og om bryllupet i 1952 som varte 3 dager til ende. Jeg observerer at smilet har kommet fram, og hun har en helt annen kroppsholdning nå.

Vi kommer til nåtiden. Jeg forteller at hun er en voksen dame, at hun er enke, og at hun har et langt liv bak seg. Jeg forteller om hennes nåværende situasjon, hvor barna hennes bor, og om deres familier. En ro-situasjon oppstår. Hun bekrefter at det jeg sier stemmer, og forteller meg om turen med familien til feriestedet i Spania for noen år siden.

På denne måten kan MinMemoria brukes i møte med noen som er i en sårbar situasjon, der lengsel til hjem og familie er vanlig. Fra å være motorisk urolig, til å kunne sette seg ned med kaffekoppen i hånden, og fortelle om hvordan ferien med familien var.

Pårørende sin rolle i MinMemoria er noe av det viktigste

De kan gjengi fortellinger og videreformidle livshistorien til foreldrene sine. Helsepersonell må ha en god dialog med pårørende, og gjerne stille litt ekstra krav til dem, for å kunne få til en god MinMemoria-profil.

Gjennom min erfaring med pårørende og MinMemoria, så er pårørende forståelsesfulle og de ser hensikten. En god MinMemoria-profil med relevante bakgrunnsopplysninger er viktig for oss som er helsepersonell. Det handler om identitet, verdighet og respekt, og om personen og relasjonen hos den enkelte. Alt dette kan skape den gode samtalen.

At vi kan videreformidle livshistorien til en person med demens, som ikke alltid husker sin bakgrunn selv, kan hjelpe i en sårbar situasjon. Vi kan nevne stedsnavn, personer eller ting som har vært – og fortsatt er – viktige for dem. Da kan vi være med på å hjelpe personen med å huske, og den gode samtalen og minnene kan komme tilbake.

Bilder er også relevante i en MinMemoriaprofil. De skaper gjenkjennelse, og reminisens oppstår. Gamle bilder fra kjente omgivelser som barndomshjem, familie, eller bryllupet som varte 3 dager til ende, bringer frem minnene og de gode historiene. Et bryllupsbilde kan skape mange fine samtaler, som detaljer på brudekjolen, hvem som sydde den og hvordan det var å stå brud i 1952. Det skaper gode øyeblikk, både for oss som jobber som helsepersonell og for pårørende. Datteren kan sette seg ned sammen med moren og se på gamle bilder, og reminisens oppstår.

Så: kan MinMemoria ha en påvirkning hos en person med demens?

Ja, ut i fra mine erfaringer så kan det ha det. Det handler om å se den enkelte. At beboeren har en utfylt og god livshistorie gjør det enklere for helsepersonell å drive personsentrert omsorg. Å kunne se den enkelte bak sykdomsbildet og bli kjent med personen, gjør jobben enklere for både oss, den som er rammet av demens og for deres pårørende. For å forebygge uro og skape de gode samtalene, er MinMemoria er et godt digitalt verktøy for oss i helsevesenet.

‍